Akkurat i disse dagene, er det tusenvis av unge som våkner opp med klump i magen, og går med tunge skritt til skolen. Med følelser av skam og frykt, og tanker om at de andre vil holde meg utenfor, og til og med vil meg vondt. Vi kan ikke leve med at barn og unge som opplever mobbing og utestengelse, skal tenke at det er de som er problemet. Vi kan heller ikke leve med at de mister håp om at mobbingen noen gang skal ta slutt. Alle formes vi av de relasjonene vi omgir oss med. Hvordan ser de seg selv i ditt blikk?
«Jeg orker ikke hvordan de lærerne som vet ser på meg. Det er sånn: Å stakkars deg..»
Jente, 12 år
Beskrivelsene den unge gir av voksenmøtene, handler ofte om at de ikke kjenner seg igjen i den voksnes blikk. Vi voksne må passe oss! Det er ikke mobbingen som skal definere den unge. De trenger å finne sin identitet i et blikk som forteller dem at de er verdifulle og har egenkraft. En ungdom viser styrke og refleksjon i sin beskrivelse: «Jeg vil ikke være et mobbeoffer, det er ikke den jeg er». Vi som voksne må være bevisste på hvordan vi møter dem.
I år har vi i Blå Kors SnakkOmMobbing.no hatt 5000 henvendelser, og mange av de unge forteller at de gruer seg til en hverdag med utestenging, trusler og vold, samtidig som de håper og drømmer om endring.
Det er alvorlig når barn ned i 9 års alderen har mistet troen på at voksne kan hjelpe dem med det de står i. Mobbing berører oss alle. Det treffer vår egen utilstrekkelighet på en måte som kan trigge handlingslammelse eller bagatellisering. Resultatet blir ungdommer som opplever at de står alene uten trygge voksne.
«Før hvert skoleår håper jeg det ikke blir det samme som sist, men det blir det alltid…»
Jente, 13 år
Erfaringer som dette setter dype spor, og vil påvirke hvordan en har tillit til voksne og andre resten av livet. Når vi på chat får disse tydelig og såre beskrivelsene, berører det oss sterkt. For vi vet mye om konsekvensene av mobbing, og vi kjenner til alt for mange uheldige voksenmøter.
Vi har opplevd å høre rektorer og skoleledere si: «det finnes ikke mobbing på skolen vår». Dette beskriver et ønsket scenario, mer enn en reel virkelighet. Det handler også om definisjonen av mobbing, og hvordan skoleledelsen forstår utfordringen. Vi er overbevist om at vi er nødt til å erkjenne et problem, for å kunne gjøre noe med det. Å være elev på denne type skole og oppleve mobbing – er en tilleggsbelastning. Da snus ansvaret, og den unge kan få opplevelsen av at de er en belastning om de sier ifra.
«Jeg orker ikke å si at det de gjorde sist ikke funker, da blir det bare flere møter.»
Gutt, 16 år
Gutten på 16 år opplevde møtene som en belastning. Det er en grunnleggende urettferdighet i at den som er utsatt for mobbing, ofte er den som må ta de største konsekvensene av det. Da oppleves det som om det er de som skaper «problemet».
En quick fix finnes ikke. Vi vet at arbeidet mot mobbing er komplisert og mange ganger veldig vanskelig. Men vi kan ikke utsette, eller vente på en bedre tid. Verdiene, holdningene og kunnskapen om mobbing er grunnleggende for hvordan vi møter de mobbeutsatte.
Skolen er den viktigste arenaen for å motvirke utenforskap. Er det noe de unge merker, så er det om vi voksne har gitt opp. Da trenger vi lærerne som ser og lytter til elevene, og anerkjenner at det de står i er vanskelig, men også at dette er en kamp vi aldri skal gi opp! Og minst like viktig er også foreldre som bevisst inkluderer alle medelevene til barnet sitt. Hovedansvaret ligger hos de voksne. Det er vi som lærere, foreldre og andre voksenledere som modellerer hvordan vi kan bli et varmere og mer inkluderende samfunn. Blir du med og tar kampen?
Skrevet av
Anette Gausdal,
Virksomhetsleder
Blå Kors SnakkOmMobbing.no